Sommeren er definitivt over for i år. For de fleste er hverdagen tilbake med vanlige rutiner. Jobb, skole, fritidsaktiviteter og det som måtte høre til. Det er jo uten tvil det vi mennesker liker best, rutiner. Men, sommeren er allikevel den tiden man gleder seg til gjennom vinteren. Det med ferie, oppleve nye og andre ting, se nye plasser, i det hele tatt andre opplevelser er med på å gi oss ny giv og ny energi til de vanlige rutinene.
For min del har sommeren gitt meg mange fine opplevelser, men det er en spesiell ting jeg vil trekke frem og dele med dere.
Vårt feriemål i år var Frankrike. og byen Menton som ligger på sørkysten, og er siste byen før grensa til Italia på Rivieraen. Det har vært bestemt siden i fjor høst. Vi liker å være tidlig ute med å bestemme feriemål for derfra å kunne planlegge hva som er mulig å gjøre og hva ferien skal bestå av. Vi liker å være aktiv på ferie, å sykling har blitt vår måte å være i aktivitet på. For det første er det fin trim, men det som også er så fint er at vi får sett så utrolig mye mer, og flere plasser enn om man bare er i ro på en plass. Grunnen til at vi havnet på Menton er først og fremst for at vi trives veldig godt i det området. Vi reiste forbi byen med tog i fjor da vi var på tur til en annen by i Frankrike, syntes det så fint ut, og så muligheter for det vi ønsker å gjøre. Vi trives godt både i Frankrike og Italia. Denne byen ligger da ypperlig til for å kunne besøke flere plasser i begge landene.
Vi hadde utrolig mange fine sykkelturer i nærheten av Menton, men et av hovedmålene for ferien var å sykle et fjellpass i Provence som heter Mont Ventoux. Det er den turen jeg har spesielt lyst å dele med dere. Samtidig passet det godt å få med seg en av Tour de France etappene i samme slengen. På forhånd hadde vi booket leiebil og hotell 2 netter i byen Bedoin som er utgangspunkt for vår sykkeltur.
Skal prøve så godt jeg kan å beskrive sykkelturen Bedoin – Mont Ventoux
20 Juli: Starter kjøreturen mot Bedoin. Ca. 20 mil. Vel fremme parkerer vi og ser oss litt rundt i byen. En sjarmerende liten fjellby. Spiser lunsj på en koselig restaurant før vi drar til hotellet. Førsteinntrykket når vi kommer kjørende ned til hotellet er litt så som så. Ser nærmest ut som en gammel fjøs. Men, når vi kommer nærmere og når vi kommer inn er inntrykket noe helt annet. En fantastisk plass. Fint rom, og en nydelig eiendom. Snakk om drømmeplass. Her pakker vi ut det lille vi har med oss, klargjør syklene og sykler en liten tur i samme retningen som Mont Ventoux, bare for å sjekke ut litt. Blir en tur på et par mil. Tidlig kveld kjører vi opp til Mont Ventoux med bilen for å se hva vi har foran oss. Etter en enkel middag I byen tar vi tidlig kveld for å være mest mulig klar til neste dag.
21. Juli: Dagen er kommet og et av feriens hovedmål står for tur. Vi står tidlig opp, frokost servert på hotellet kl. 08.00. Ca ved 9 tiden er vi klare. Vi bor 3 km fra Bedoin, så vi starter rolig inn mot byen, der hvor selve løypa starter. Må jo stoppe der å ta bildet av startpunktet.:-) Med friskt mot fortsetter vi. Vi skal sykle 22 km, 1600 høydemeter opp, hvor stigningsprosenten over 1 mil ligger på jevnt over 9% stigning. De første 5 km er det passe flatt, bare med litt stigning som foreløbig merkes lite. Men brått slutter strekningen, en skarp sving, og vi skjønner ganske fort at stigningen er i gang. Jeg og Gunnar har avtalt at vi sykler hver for oss, men at vi skal ha en stopp og samle oss ved kafeen Chalet Reynard som ligger 6 km fra toppen.
Gunnar er sterkere enn meg, men jeg ser ryggen hans foran meg. Som den gentleman han er tror jeg ikke han vil slippe meg for langt bak. Han er jo tross alt tekniker og må ta ansvar om noe skulle skje med sykkelen.:-) På tur opp mot kafeen har vi 3 stopp hvor vi fyller på med vann. Jeg har problemer med å drikke mens jeg sykler, særlig når farten er så lav at man har nok med å holde balansen, og få føttene fort nok rundt for å ikke må stoppe. En annen utfordring for meg er å ta løst igjen i bratte stigninger med klikkpedaler, men det går utrolig bra. Det er en varm dag. + 34 grader. Det verste er at dette for min del er 4 gangen ute på sykkelen i år. Sykt, ja……Det som berger meg er nok at grunntreningen i form av fjellturer, spinning og styrketrening gjennom hele året. Men, turen oppover går jevnt og trutt. Noen sykler forbi meg, og jeg sykler forbi noen. Man er aldri alene. Alle hilser, noen ser mer slitne ut enn andre, men de fleste smiler, ser glade og fornøyde ut. Steminingen rundt det hele er en god motivasjon til å forsette. I det jeg er kommet til 12 km tenker jeg, hurra over halvveis og bare 4 km til kafeen hvor vi skal ha den planlagte stoppen. Selv om det på noen tidspunkt er slitsomt, er tanken om å gi seg aldri der. Om den tanken skulle snike seg innpå har jeg en indre stemme som minner meg på at, i så fall vil det være noe jeg kommer til å angre på resten av livet. Tråkker på videre, tenker egentlig ikke så mye annet enn at for hvert tråkk er jeg et tråkk nærmere toppen. Endelig åpner landskapet seg og toppen av det nakne fjellet og «pausekafeen» kommer til syne. I det jeg nærmer med står Gunnar der og venter på meg med tommel opp. Her på Chalet Reynard tar vi en liten pause hvor vi fyller på med mer vann og en kopp kaffe, pluss at vi fyller opp vannflaskene. I denne varmen er det viktig å få i seg nok væske. Så er vi klare for de siste 6 km opp snaufjellet. Etter en liten pust i bakken føles det greit å begynne å trø igjen. De første 2 – 3 km går overraskende bra. Skal ikke si at det er lett, men føles greit. Etter hvert blir stigningen brattere og de siste 3 km er rimelig harde. 9 – 10% stigning mot slutten kjennes i beina. På disse 6 km har jeg 2 stopp for å drikke. I det jeg passerer skiltet med 1 km igjen er bare en utrolig følelse. Det føles som å bli fylt med ny energi, men det er nok adrenalinet som koker i kroppen. Nå er jeg helt sikker på at jeg kommer til å klare å nå toppen. Selv hvor sliten jeg er så tar jeg meg selv flere ganger i å smile og kjenne en vanvittig glede. Mot toppen er det flere fotografer underveis som tar bilde av alle som kommer forbi, gir oss en lapp slik at vi i etterkant kan gå på nett å se, og bestille bilder av oss selv om vi vil. Ved den siste svingen før toppen har Gunnar stoppet for å vente på meg slik at vi kan sykle de siste metrene opp og over toppen i lag. Ja, det har vært en kraftanstrengelse, men den vanvittige følelsen av prestasjon og glede å komme på toppen er helt ubeskrivelig. Masse folk som også har syklet, noen har kjørt motorsykkel og noen har kjørt bil. Mont Ventoux er en kjent turistattraksjon. Det som slår meg er at de som har syklet og ser mest slitne ut er de som ler og ser gladest ut. Som jeg har sagt så mange ganger……Har aldri sett noen som er sure etter en god treningsøkt. Etter en god stopp med litt fotografering og påfyll av litt næring er vi klare for komme oss nedover. Har gruet meg litt til det fordi det mange ganger er vel så anstrengende å sykle nedover i bratt terreng. På denne turen er det ikke så mye svingete vei så nedturen gikk over all forventning. Noen er tøffere enn andre nedover, så mange suste forbi meg i stor fart pluss at biler og motorsykler passerer i begge retninger. Men ingen problem, Frankrike har en helt annen trafikkultur overfor sykelister enn det vi er vant med hjemme. Ingen som fløyter, de legger seg bak og venter til det er god sikt for å komme forbi, det er bare helt fantastisk. Her føler man seg virkelig respektert som syklist.
På tur opp fra Bedoin til Mont Ventoux brukte vi 2 timer og 55 minutter i effektiv sykling. Mens på retur brukte vi ca 40 min ned til Bedoin. Da hadde vi stoppet og tatt litt bilder underveis. Vel nede i Bedoin smakte det himmelsk med en kald heineken og en deilig lunsj på en av byens tavernaer . Turen var en fantastisk opplevelse som virkelig kan anbefales.
Litt om Mont Ventoux:
Kalles Giganten i Provance.
15 ganger har Mont Ventoux vært inkludert i Tour de France. 9 ganger har fjelltoppen vært målgang på den siste etappen før Paris. Under Tour de France i 1967 skjedde en brutal ulykke. Den britiske syklisten Tom Simpson kollapset i pedalene, og døde en snau kilometer fra toppen i 1967. Amfetamin var en indirekte årsak med heteslag og dehydrering som utløsende faktorer. Eddy Merckx var nær ved kollaps da han vant denne etappen i 1970.
Klatreetappen opp fra Bedoin regnes som en av de hardeste i profesjonell sykling.
